Mobilisering av mennesker i krisetider - tema i Reykjavik

Mens den økonomiske krisen fortsatt er under utvikling og prognosene for arbeidsledigheten peker i feil retning, er faren overhengende for at mange mennesker støtes ut av arbeidslivet. Hva skal til for å mobilisere menneskers arbeidsevne i nedgangstider? Hvordan kan vi hindre at den økonomiske krisa fører til at mennesker stenges varig ute fra arbeidslivet? Hvilke tiltak nytter?

Dette var spørsmål som fikk stor oppmerksomhet under en konferanse om inkludering av marginaliserte grupper i arbeidslivet i Reykjavik den 9. og 10. november. Island har formannskapet i det nordiske samarbeidet i år og hadde satt utenforskapet på dagsorden, slik også Sverige har gjort under sitt formannskap i EU andre halvår 2009.

Vi må se på folks muligheter og ikke på hva som hindrer mennesker i å delta, var det gjennomgående budskapet fra dem som hadde ordet under konferansen, enten det var praktikere eller analytikere, og enten det handlet om å styrke den enkeltes muligheter og behov gjennom å mobilisere egne krefter eller sette i verk skreddersydde tiltak.

Erfaringene som ble delt, var at det gjelder å holde folk aktive, i jobbsøking eller annen virksomhet, slik at de ikke mister tilknytningen til arbeids- og samfunnsliv. Selv om det er mangel på jobber, finnes det noen muligheter på markedet. Dessuten går det kanskje an å dele på de jobbene som er.

Sånn sett har Tyskland ført en bra politikk, hevdet Paul Swaim fra OECD og medforfatter til OECD Employment Outlook 2009. I stedet for å gå til masseoppsigelser har man der satset på å dele på jobbene. Det vil si at flere har beholdt jobben, men jobbet færre timer. Det er en måte å hindre marginalisering og holde på kompetanse i krisetider. 

- Det har vært vellykket så langt, men er ingen varig løsning, understreket han.

Det viktigste i dagens krisesituasjon, oppsummerte Swaim, er å sette i verk tiltak på kort sikt som ikke hindrer et langsiktig perspektiv på strukturelle endringer og inkludering av marginaliserte grupper. Erfaringene fra Finland var at det tok nærmere 20 år å restituere seg etter krisa midt på nittitallet. Det kan vi unngå denne gangen mente han ved å lære av erfaringene fra den gang.

Unge har det verst

- Det er en tragedie. Vi står i fare for å miste en hel ungdomsgenerasjon, sa Dorota Tomalak fra ESF, European Social Network.

Advarselen begrunnet hun med at arbeidsledigheten blant ungdom i Europa nå er 19,8 prosent, en økning fra 15,5 prosent i 2008 ifølge Eurostat. Det vil si at at fem millioner unge nå verken har en jobb eller er under utdanning. Det kan skyldes individuelle faktorer, arbeidsmarkedet eller at mange har en belastet sosioøkonomisk bakgrunn. 19 prosent av alle barn under 18 år står i fare for å rammes av fattigdom, for eksempel hvis foreldrene skulle bli arbeidsløse. 20 prosent av ungdommen står i fare for å bli analfabeter, de har vanskeligheter med å forstå innholdet i en sammenhengende tekst og har minimale skrive- og regneferdigheter. Et stort problem slik Dorota Tomalak ser det, er også at arbeidsmarkedet er løsrevet fra utdanningssystemet. Det er ingen systemer som kan skape forbindelse mellom skole og arbeidsliv, og inngangsbilletten til arbeidsmarkedet er ofte høy.

Taper på flexicurity

- Ungdommen er ofte taperne i det systemet som ofte omtales som flexicurity, fleksibiliteten er stor, men det er liten trygghet. De har et ansettelsesforhold som er preget av en fleksibel og open end kontrakt. De kommer ikke ordentlig inn på arbeidsmarkedet. Heller ikke høyt utdannete med flere mastergrader får jobb fordi de ikke har relevant praksis, sier Dorota Tomalak

Hva kan gjøres med det?

- Utdanning er nøkkelen til å få flere unge mennesker inn i arbeidslivet. Det må bli bedre forbindelse mellom arbeids- og utdanningspolitikken, det må legges mer vekt på å kombinere utdannings- og lærlingordninger.  Dessuten må vi se arbeidslivspolitikken i sammenheng med ikke bare utdannings, men også helse- og næringspolitikken.  Hele det politiske spekteret må sees i sammenheng, sier Dorota Tomalak.