Slik kan nordisk arbeidsrett gå fremtiden i møte

– Det store spørsmålet vi har stilt oss var om arbeidsretten i de nordiske landene er klare for fremtidens arbeidsliv, sa Marianne J. Hotvedt i sitt innlegg under nett-konferansen Nordic Future of Work i slutten av november. 

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo, og har sammen med Kristin Alsos fra Fafo koordinert arbeidet med delrapporten The Future of Nordic labour law, som utgjør den siste analysen i forskningsprosjektet Nordic Future of Work.

Fornying må til

Rapporten ser på hvordan arbeidsretten i de nordiske landene bør og kan fornyes i møtet med ny teknologi og nye arbeidsformer.

Nye fleksible typer arbeidskontrakter og plattformøkonomien representerer fundamentale utfordringer for arbeidsretten. Rettslig sett er det grunnleggende viktig å skille arbeidsavtaler fra andre relasjoner – særlig de selvstendige oppdragstakerne, påpekte hun. 

– Hvis arbeidsretten fremdeles skal ivareta de formålene den gjør i dag og ha de samme samfunnsmessige funksjonene, kan det hende vi må utvikle og reformere den.

Fundamentet slår sprekker

Begrepene arbeidsgiver og arbeidstaker er selve fundamentet som arbeidsretten er bygget på. Dette kan slå sprekker i møte med de nye formene for arbeid som plattformøkonomien representerer, argumenterte Hotvedt. 

– Begrepet arbeidstaker bestemmer hvem loven beskytter og hvem som kan reguleres av tariffavtaler, mens begrepet arbeidsgiver styrer hvor det rettslige ansvaret for arbeidstaker ligger.

Marianne J Hotvedt har forsket på hva nordisk arbeidsrett sier om hvem som er arbeidstaker og hvem som her arbeidsgiver. Her kikker tidligere sjef for den norske arbeidsgiverorganisasjonen, Kristion Skogen Lund, over hennes skulder. (Bildet er tatt før coronapandemien). 

Men stadig flere jobber nå i en gråsone der den rettslige statusen er uklar. Disse er ikke tradisjonelle arbeidstakere og heller ikke genuint selvstendige oppdragstakere. Dette gjelder spesielt de som jobber i plattformøkonomien, der flere forhold bidrar til uklarhet både om arbeidstakerstatus og om hvem eventuelt har ansvar for arbeidsrettslig vern.  

Hotvedt og hennes kolleger analyserte disse utfordringene ved å sammenligne arbeidsretten i de fem nordiske landene.

– Dette var nyttig, ikke bare fordi vi kunne tydeliggjøre likheter og forskjeller. Dette lot oss også identifisere svakheter som representerer utfordringer i fremtiden, og styrkene som gir oss et utgangspunkt for å vurdere hvordan arbeidsretten kan utvikles i riktig retning.

Fleksibilitet i lovverket en styrke

«Arbeidstaker» er et temmelig tøyelig begrep i alle de nordiske landene, fortalte Hotvedt. Det åpner for at begrepet gradvis kan tilpasses nye arbeidsrelasjoner, gjennom de konkrete rettslige vurderingene som gjøres i en sak av gangen.

– Derfor kan noen som arbeider i plattformøkonomien rettslig sett defineres som arbeidstaker hvis det vedkommende i realiteten er i en underordnet og avhengig posisjon, forklarte Hotvedt.  

Dessuten definerer allerede nordisk arbeidsrett flere typer atypisk arbeid som arbeidsavtaler, for eksempel arbeid for bemanningsbyråer. 

– Vi har også sett flere interessante eksempel hvor tariffavtaler har regulert arbeidere i plattformøkonomien som arbeidstakere. Hvis partene i arbeidslivet innrømmes en viss fleksibilitet til å gjøre dette, gir det et potensiale for å utvikle grensedragningene enda bedre i fremtiden, argumenterte Hotvedt.

Et tydelig eksempel på dette finnes i Sverige, der tariffavtaler kan inkludere en slags mellom-kategori – avhengige oppdragstakere. 

"Til det motsatte er bevist"

Likevel ønsker forfatterne av rapporten å understreke at det fremdeles finnes mange utfordringer. Å avgjøre arbeidstakerstatus i én rettssak om gangen gir ikke de generelle avklaringene det er behov for.

Det har for eksempel fortsatt ikke vært noen rettssaker i Norden om hvordan arbeidere i plattformøkonomien skal klassifiseres i arbeidsretts-sammenheng.  

Derfor anbefaler forfatterne blant annet at arbeidstakerstatus forankres i en såkalt rettslig presumsjon, det vil si at man formodes å være en arbeidstaker inntil “det motsatte er bevist” av oppdragsgiveren. 

– Da må det bevises at en arbeider virkelig er en genuint selvstendig oppdragstaker, sa Hotvedt.    

Flere utfordringer gjenstår

Likevel ønsker forfatterne av rapporten å understreke at det fremdeles finnes mange utfordringer. Å avgjøre ansettelsesforhold i én rettssak om gangen gir ikke den generelle klarheten arbeidsretten behøver.

Det har for eksempel fortsatt ikke vært noen rettssaker i Norden som har gitt klarhet i hvordan arbeidere i plattformøkonomien skal klassifiseres i arbeidsretts-sammenheng. 

Derfor anbefaler forfatterne blant annet at ansettelsesstatus forankres i en såkalt juridisk formodning, det vil si at arbeidere i plattformøkonomien formodes å være ansatte inntil “det motsatte er bevist” av oppdragsgiveren. 

– Da må det bevises i retten at en arbeider virkelig er selvstendig næringsdrivende, sa Hotvedt.    

Hva er og hva er ikke en arbeidsgiver?

Men nordisk arbeidsrett står også overfor utfordringer rundt definisjonen av «arbeidsgiver», blant annet når det gjelder plattformsløsninger som Deliveroo og Uber. 

– Her er vi mindre optimistiske. Begrepet arbeidsgiver er generelt mindre inkluderende og vanskeligere å tilpasse enn begrepet arbeidstaker, sa Marianne J. Hotvedt. 

– Arbeidsgiveren er den sterkeste part i en arbeidsavtale, og det juridiske rammeverket bygger på at denne parten også utøver arbeidsgiverfunksjonene. Det er ikke alltid tilfelle i komplekse og skiftende arbeidsrelasjoner, som for eksempel i plattformøkonomien.

Men det finnes lys i enden av tunnelen her også, ifølge forfatterne.

– I nordisk arbeidsrett er ikke arbeidsgivers ansvar utelukkende knyttet til en arbeidsavtale. Hvis man ser på nyansene i lovgivingen finner man et mønster der i det minste noen rettslige forpliktelser utløses av visse arbeidsgiverfunksjoner.

Står den nordiske modellen på spill?

Den nordiske modellen er underbygd av juridiske normer om blant annet tilgang til kollektive forhandlinger, beskyttelse av helse og sikkerhet og grunnleggende trygde- og velferdsrettigheter.

Hvis vi ikke greier å justere arbeidsretten slik at de som utfører nye former for arbeid også beskyttes på linje med mer tradisjonelle arbeidrelasjoner, kan selve den nordiske modellen stå på spill, argumenterer forfatterne.

Jeremias Adams-Prassl, som i sin bok Humans as a Service: the Promise and Perils of Work in the Gig Economy utdyper ideene rundt innovasjon og entreprenørskap.

Støtte fra engelsk professor

Lovprofessor Jeremias Adams-Prassl ved University of Oxford kommenterte presentasjonen av rapporten og sa seg enig i konklusjonen om at arbeidsretten må endres for å beskytte alle i fremtidens arbeidsmarked.

Han påpekte paradokset med at jo lengre unna man er et stereotypisk ansettelsesforhold, jo mer arbeidsrettslig beskyttelse trenger man. 

– Og likevel ender loven ofte opp med å gi bedre beskyttelse til de som er minst sosio-økonomisk sårbare enn de som virkelig er det, sa Adams-Prassl under konferansen. 

Så langt har dette spesielt angått situasjonen til arbeidere i plattformøkonomien. Likevel mener Adams-Prassl at man nå ser tegn ute i Europa som tyder på at denne sektoren står foran viktige endringer – selv om dette ikke er endringer som selskaper som Uber frivillig går inn for.

Intet nytt under solen

– Plattformøkonomien har lenge vært karakterisert av to narrativ – et om at alt handlet om entreprenørskap, det andre at det handlet om innovasjon. 

– Slik kunne selskapene si «dette er entreprenørskap og derfor ikke et ansettelsesforhold, og det er innovasjon og derfor nytt og annerledes og faller dermed ikke inn under eksisterende rammer», forteller Adams-Prassl til Arbeidsliv i Norden etter konferansen.

Han argumenterer derimot at algoritmene til plattformer som Uber og Foodora faktisk er veldig strenge og har lite med entreprenørskap å gjøre, og at den underliggende virksomhetsmodellen deres er den samme som eksisterte for 200 år siden.

– Det vi ser nå er at rettsinstanser i Europa begynner å skjønne akkurat dette. De har begynt å si at faktisk så er ikke disse menneskene entreprenører – de er arbeidere, fordi plattformene er så strengt regulerte og kontrollerte.

Viktige kjennelser i høyesterett

Han viser til høyesteretten i Frankrike som i mars i år sa at Ubersjåfører må regnes som ansatte, og den spanske høyesteretten som sa det samme i september om de som arbeider for matleveringstjenesten Glovo. 

– De høyeste rettsinstansene i Europa kjøper ikke lenger narrativet om entreprenørskap og innovasjon.

Selv er Adams-Prassl en stor tilhenger av ny teknologi, så lenge arbeidsgivere som bruker den må følge de samme reglene som alle andre.

– Ekte innovasjon skjer kun når det finnes regler som alle må følge.