Obligatorisk etter- og videreutdanning – en mulighet i Norden?

Hvordan skape nytt liv og mer engasjement i det nordiske samarbeidet? Hvordan kan Norden bli en sterkere kraft i EU eller samarbeide tettere med ILO? Hvordan kan det nordiske samarbeidet vitaliseres? Dette var blant spørsmålene som ga opphav til oppdraget å gjøre en gjennomlysningen av det nordiske samarbeidet på arbeidslivsområdet. Rapporten ble levert i juni 2016. Underveis har Poul Nielsson reist Norden på kryss og tvers, besøkt EU, ILO og OECD.  Rapporten har blitt presentert på de ulike politikerukene i Norden og den har fått oppmerksomhet langt utover Norden. Det som særlig har vakt oppsikt har vært forslaget om obligatorisk etter- og videreutdanning. Når han nå for første gang møter arbeidsministerne for å presentere og diskutere oppfølgingen av rapporten er nettopp dette ordet obligatorisk en nøtt.

- Jeg kan følge deg veldig langt, sier Sveriges arbetsmarknads- och integreringsminister Ylva Johansson, men må du bruke ordet obligatorisk?  Sett med svenske øyne er det en blindgate, konstaterer hun.

Uten ordet obligatorisk kunne dette vært et godt utgangspunkt for benchmarking mellom de nordiske landene. Men det er nødvendig å gå mer skrittvis frem, mener hun.

- Sverige har satt i gang en utvidelse av den obligatoriske skolegangen for unge og gjort utdanning helt opp til gymnasnivå obligatorisk, men tiden er ikke moden for å etablere en obligatorisk etter- og videreutdanning på nordisk nivå.

Arbeidsministrene besluttet så å sende forslaget om obligatorisk etter- og videreutdanning over til undervisningsministrene for videre uttalelse.

Nødvendig provokasjon

- Dette er jo et godt positivt første skritt på en ide som jo er ut av boksen. Jeg tror det ligger en meningsfylt provokasjon i uttrykket obligatorisk. Det signaliserer at dette er på alvor. Det er fint at det er en gradvis vekst i innsatsen. Det er jo det som skjer nå i alle landene, men at vi derfra stiler hen til et system der etter- og vireutdanning er en fast del av arbeidslivet. Det er noe annet. 

Ordet obligatorisk vekker reaksjoner, hvilke refleksjoner gjør du deg om det?

- Ja, det kommer nesten alltid, men uten det ville det ikke riktig vært saft og kraft i ideen.

- Poul Nielssons rapport trekker opp noe viktige problemstillinger som vi må adressere, sier statssekretær Christl Kvam i Arbeids- og sosialdepartementet.

- Men den er samtidig litt dobbel i budskapet. Rapporten avspeiler hvordan det har vært til nå. Vi som arbeider i departementene og direktoratene i Norge og de andre landene jobber så tett på de endringene som skjer at å få en statusgjennomgang som skal være premissleverandør fram til 2021 er neppe hensiktsmessig, men som en rapport som drar opp viktige problemstillinger er den interessant.

Hvordan ser det fremtidige arbeidslivet ut? Hva tenker du om det?

- Jeg tror alle de nordiske landene driver utvalgsarbeid som ser på delingsøkonomien. Hva vil det si at man får en teknologi som langt på vei erstatter organisasjoner. Mens vi før laget vi organisasjoner for å koble kunder og produkter, gjør nå teknologien det for oss. Vi får nye folk i arbeidslivet som hverken definerer seg som arbeidsgivere eller arbeidstakere. Dette har jeg utfordret partene i Norge på og sagt at det er opp til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene å gjøre seg attraktive for nye arbeidstakere eller nye mennesker som involverer seg i delingsøkonomien. Det er ikke et politisk ansvar, men vi er jo avhengig av at de lykkes med det. I den nordiske modellen er trepartssamarbeidet veldig sentralt, men det er kun sentralt hvis partene i samarbeidet er representative. Hvis partene ikke lykkes frykter jeg at vi får et slags forsikringsbasert system. Dialogen som vi er avhengig av for å løse fremtidens utfordringer er avhengig av at vi har representative parter å snakke med, sier Christl Kvam.

Poul Nielsson mener at debatten viser et fortegnet bilde av virkeligheten.

- Det bildet av forandring som tegnes i debatten, er større enn de forandringene vi ser i virkeligheten.

- I min rapport spiller det jeg kaller fragmenteringen av arbeidslivet med mange selvstendige en stor rolle. Samlet sett er jeg mest på den linje at man må se på dette med stor forsiktighet for ikke å si skepsis, for de fleste som er self employed er det av nød. Ultimativt er det en trussel mot overlevelsen av den nordiske modell som i sin kjerne bygger på et velorganisert arbeidsmarked på begge sider. Det er også det som settes i spill hvis de tradisjonelle strukturer eroderer. Så kan man si at det er en veldig konservativ og defensiv innstilling jeg gir uttrykk for, men er det ikke en kynisk laissez faire innstilling hvis man bare synes dette nye skal kjøre?

Hva skal man gjøre?

- Først og fremst må de to sider i arbeidsmarkedet se hvordan man kan fasilitere og definere nye arbeidsformer av interesse for deres organisasjoner. Jeg nevnte Dansk artistforbund som et eksempel for ministrene. Deres medlemmer er nettopp self employed. Det er skuespillere eller andre kunstnere og musikere som jobber frilans. Dansk artistforbund har løst dette ved å ha mange jurister ansatt som kan støtte og hjelpe og servisere medlemmene slik at de har styr på alt dette.

Du sier du har et ti-femtenårs perspektiv på forslagene dine? Er det en anakronisme i en omskiftelig tid?

Det må man spørre ministrene om. Det som er litt motsetningsfylt er jo at alle problemene er erkjent før jeg skrev min rapport. Det nye jeg kunne gjøre var å gi det kommentarer og kjede det sammen med det apparatet som Nordisk ministerråd er, og så kommentere synspunkter på hvordan man kan styrke det apparatet. Man kan si at det er en prioritert og argumentert dagsorden i min rapport. Det at ministrene tar den inn i deres arbeidsplan er nettopp en måte å revitalisere arbeidsministrenes virksomhet.

Så er det selvfølgelig en akutt dimensjon i det på grunn av migrasjonspresset.  Det gjør det bare mer nødvendig å skride til handling på de områder jeg har beskrevet.  Så er det også et visst press i at Norden opptrer mer proaktivt og i fellesskap får mer tyngde i vår innflytelse i internasjonale organer som EU og ILO. Det har jeg argumentert sterkt for.