Leder: Hva skal vi gjøre med ungdommen?

16. mai var både statsministrene og arbeidsministrene fra de nordiske landene og de selvstyrte områdene, den svenske finansministeren, arbeidstaker- og arbeidsgiver organisasjoner, ungdomsorganisasjoner, folk fra arbeidsmarkedsmyndighetene; ”alle” som har noe med saken å gjøre, 600 i tallet, var samlet for å diskutere hva som kan gjøres for å inkludere dem som står lengst fra arbeidsmarkedet.

Det skjedde på Fryshuset i Stockholm. Et alternativt skole- og virksomhetssenter som ble startet opp av Anders Carlberg nettopp for fange opp ungdom i faresonen.

Nå var det en av hans etterfølgere, Beatrice Clark, som tidligere var en av de unge faresonen, som snakket til dem som sitter med makten. At ydmykheten overfor oppgaven var stor i politikerpanelene, er kanskje ikke så merkelig med tanken på at ungdomsledigheten har stått på sakskartet til de nordiske arbeidsministrene siden 2009, kort etter at krisen rammet.

Sveriges finansminister Anders Borg understreket likevel at Norden er mye bedre stilte enn land i andre deler av Europa og verden for øvrig. En årsak mente han var den nordiske modellen der samarbeidet med partene i arbeidslivet står sterkt. Likevel er det sånn at ungdomsarbeidsløsheten har bitt seg fast på et høyt nivå, særlig i Sverige og i Finland.

Som statsminister Stoltenberg sa: Ungdomsledigheten følger i takt med arbeidsløsheten i allmennhet og er generelt to til tre ganger høyere. I Norge som i Sverige er frafallet fra videregående skole et stort problem, kun 70 prosent av dem som starter, fullfører. 

De nordiske regjeringene har ulik politisk farge, og systemene og tiltakene som skal inkludere unge i arbeid og utdanning er forskjellige. Oppmerksomheten om ungdomsarbeidsløsheten går likevel stadig mer i samme retning, mot oppsøkende virksomhet blant dem som ikke er i utdanning eller aktivitet, hjelp til å styrke selvtillit og basiskunnskaper, bedre samordning og samarbeid mellom dem som er i kontakt med ungdommen. Som Hillevi Engström, som er vertskap for konferansen under det svenske formannskapet i Nordisk ministerråd sa:

No size fits all; vi må rette oss til individene.

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt understreket behovet for at alle får lære å lese og skrive. I dagens arbeidsmarked er det et minstekrav. Selv ikke en lagerarbeider klarer seg uten å lese teksten på kassene. Felles er også ønsket om å satse mer på lærlingssystemet og et utviklet samarbeid med arbeidslivet for at i virksomhetene skal åpne opp for flere unge. Faren er ellers stor for at de arbeidsløse ungdommene blir blant dem som senere i livet vil slite med arbeidsløshet.

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Det finnes en vilje til å handle. Det viser blant annet engasjementet blant politikere og andre som tok i bruk Fryshuset 16. mai. Utfordringen er som Beatrice Clark sa da hun siterte grunnleggeren selv, Anders Carlberg:  Slå oss inte på käften, slå oss med häpnad.