Arbetslivsminister Hans Karlsson: Trygge arbeidsplasser gir økt produktivitet

Helst vil han vite alt om alle de tusener av arter som finnes i Norden, og finkjemmer derfor landene på leting etter nye eksemplar. Siste stopp var Telemark i Norge for å fange det ene individet av arten som bare finnes her, og som bare flyr om natten. Det er en hobby som ikke bare har gitt kunnskap; han har sitt hjerte i Norden. 

Her kunne det blitt en historie om sommerfugler og fjärilens betydning i økosystemet, men det var ikke derfor vi kom. Hans Karlsson er Sveriges første statsråd med tittelen arbetslivsminister. Hele arbeidslivspolitikken er nå samlet på hans hender, også forsikringsordninger som sykeforsikringen. Etter et halvår i posisjon er visjonen glassklar: 

- Jeg tror at trygghet er en økonomisk drivkraft, og at mennesker som føler utrygghet i jobben, er mindre effektive. Å forene et arbeidsliv med høy produktivitet, som gir høye og bedre reallønner, med et godt arbeidsliv, der menneskene har trygge forhold og et godt liv, er min politiske visjon. Et slikt samfunn vil jeg medvirke til å skape. 

Hans Karlsson har vært sentral forhandlingsleder i LO gjennom en mannsalder. Før han inntok statsrådstolen var han regjeringens kontaktperson i tilknytning til nedbemanningen i Ericsson. Som arbetslivsminister har han vært gjennom sin ilddåp. Hans første og største utfordring har vært å snu utviklingen på det området svenskene kaller “ohälsan”.

800.000 mennesker er ute av arbeidslivet på grunn av sykdom eller førtidspensjon, 400.000 er fraværende på grunn av sykdom. Kostnadene knyttet til sykefraværet er fordoblet på 4 –5 år; fra 50 milliarder til 110 milliarder siden 1997. 

- Den situasjonen vi har i Sverige er uholdbar. For mange er syke for lenge. Det er menneskelig uakseptabelt, og det er økonomisk uholdbart og for det tredje vil vi av demografiske årsaker få en mangel på arbeidskraft om sju – åtte år, så det finns alle grunner til å forsøke å gjøre noe med denne situasjonen.

En tøff oppgave? 

- Ja, på det politiske planet har det vanskeligste vært allerede i år 2003 å prøve å vende utviklingen fordi kostnadene sklir ut. Jeg har på mindre enn et halvt år måttet fokusere på tiltak som skulle kunne tre i kraft 1. juli, slik at de skal kunne påvirke kostnadene dette året. På det politiske planet har det vært tøft ettersom det finns så mange motsetninger. Om det ikke hadde vært så tvingende nødvendig å spare, så hadde det vært lettere å ha en bra samtale omkring det med arbeidsmarkedets parter og alle interessenter, for prosess krever tid, og den tiden var veldig knapp. 

Skal man få gjort noe, må blikket først og fremst rettes mot arbeidsplassene, og her sitter arbeidsgiverne med nøkkelen, tror Karlsson. 

- Arbeidsgiverne kan i mye større grad legge til rette arbeidsforholdene slik at mennesker ikke blir syke, og man kan gjøre mye, mye mer for at mennesker skal komme tilbake til arbeidsplassen raskere. 

Hans strategi for å få ned sykefraværet var derfor å legge et større ansvar på arbeidsgiverne gjennom å innføre såkalte økonomiske drivkrefter. Forslaget, som ville bidratt med å senke statens utgifter med 3 til 4 milliarder, gikk ut på at arbeidsgiverne skulle dekke 25 % av kostnadene ved sykefravær, samtidig som regjeringen ville senke arbeidsgiveravgiften. 

Men det gikk ikke. 

- Arbeidsgiverne ble kraftig irriterte, arbeidstakerorganisasjonene ble urolig for at arbeidsgiverne skulle sabotere kollektivavtaler som gir ekstra sykeforsikring i tillegg til den lovfestede, og heller ikke våre støttepartier i Riksdagen, Miljøpartiet og Venstrepartiet, var villig til å slutte en overenskomst med Regjeringen, sier Karlsson. 

Kompromisset ble å øke den perioden arbeidsgiverne er ansvarlig for å utbetale sykepenger, fra 14 dager til tre uker, og senke kompensasjonen til den enkelte fra 80 til 78 %. 

- Dette er ikke tiltak som direkte vil påvirke sykefraværet i nevneverdig grad, det innser vi. Når man øker arbeidsgiveransvaret i begynnelsen av sykemeldingsperioden treffer man ikke de som er langtidssykemeldte, derfor må dette i første omgang sees som en måte å minske statens utgifter. Økonomiske drivkrefter, slik vi hadde planlagt, ville gitt økonomiske incitament for arbeidsgiverne for å ta tilbake langtidssykemeldte. 

Men noe har de likevel fått til, hevder Karlsson. Det gjelder blant annet en ordning som skal sikre at arbeidstakerne ikke skal miste kontakten med arbeidslivet når de er syke. Den tvinger arbeidsgiverne til å tilpasse arbeidet og arbeidsplassen slik at det kan bli mulig å være i jobb 25 eller 50 % av tiden i stedet for å bli sykemeldt på heltid.

- Dessuten stiller vi strengere krav til legene. De må nå begrunne hvorfor det er nødvendig at en person skal være sykemeldt på heltid. Vi vil ha fokuset på den jobben man kan gjøre i stedet for manglende arbeidsevne. Samtidig styrker vi forsikringskassens ansvar for å følge opp pasienten. Legen som har gitt sykemelding skal sammen med arbeidsgiver diskutere hvilke muligheter som finnes for å arbeide, og hvilke tiltak som må settes inn i forhold til det enkelte individ slik at rehabilitering skal kunne komme raskere i gang. 

Men arbeidsgiveransvaret fikk du ikke gjennomslag for, var det et nederlag?

 - Nei. Innretningen ligger fast. Vi skal ha en sykeforsikring på et høyt nivå, og vi skal minske ”ohälsan”. Men potensialet for å minske sykefraværet ligger på arbeidsplassene. Det vi ville, var å skynde på det som man kan gjøre på arbeidsplassene.

I Norge har myndighetene inngått en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv der en av målsettingene er å få ned sykefraværet. Dette får dere ikke til i Sverige? 

- Ja, vi hadde jo en trepartssamtale som hadde som mål å lede frem til noe lignende som det som finnes i Norge, men arbeidsgiverne hoppet av samarbeidet, dermed ble det ingen trepartsavtale. 

Beklager du det? 

- Ja, det gjør jeg. Det gjorde jeg da også, jeg syns dessuten at det var dumt. En stor og seriøs arbeidsgiverorganisasjon som Svenskt Näringsliv skal ikke gå til sånne skritt at de hopper av. De kan være imot, og man kan kritisere de diskusjonene som føres, men å si at vi ikke vil være med, det er en overreaksjon. 

Et annen het potet som ulmer i glørne er om Sverige skal åpne grensene for arbeidskraft fra EUs nye medlemsland fra første dag. Hva vil Sverige gjøre?

- Den svenske regjeringens utgangspunkt er at vi skal ha et fritt arbeidsmarked fra første dag, og den oppfatningen deler jeg veldig sterkt. 

Arbetslivsministeren skal dekke alle tiltak knyttet til arbeidslivet. Hvilke muligheter gir det? 

- Denne konstruksjonen kom til for å integrere arbeidsmarkedsspørsmålene med de forsikringsordningene som gjelder arbeidslivet. Det signaliserer at vi ikke skal ha to parallelle system. Vi har et problem der individene ikke synes å lykkes i å treffe rett instans, men blir henvist fra den ene til den andre, og her forsvinner mye tid. Fokuset er på at individet skal oppleve at samfunnet er en kropp og ikke ulike deler. Så leder det til det store spørsmålet om man skal føye sammen de ulike myndighetene. 

Dette spørsmålet er det for tidlig å svare på, det finns ingen slike planer, men det er klart at den diskusjonen kan komme.

Norden – er det nordiske samarbeidet viktig? 

- Ja, det er det, vi er jo så like, sier Karlsson, som konstaterer at han har en nordisk identitet siden hobbyen gjennom tidene har brakt han til de minste avkroker i de nordiske land. En identitet og en kunnskap om Norden som spiller over på hans virke som minister. Når Sverige i år har satt integrasjon som mål for sitt formannskap i Norden, er det nettopp i tråd med Karlssons syn: 

- Vi i Norden burde ha forutsetninger for å integrere oss bedre med oss selv og med hverandre. Her burde vi gå foran, men det viktige er at vi orker å definere de problemene som finnes først. Det er nødvendig hvis vi skal lykkes med å forenkle lover og regelverk. Det er dette vi har bedt Poul Schlüter å arbeide med. På arbeidsmarkedet er det viktig at vi tar bort de barrierer som hindrer folk i å flytte mellom landene. 

Og visjonen - hva er den største hindringen for å nå målet om et effektivt og trygt arbeidsliv? 

- Det største hinderet er at vi ikke kan opprettholde en høy sysselsetting. Om vi agerer slik at vi får en høy arbeidsløshet, så kommer dette ikke til å være mulig. Med en høy arbeidsløshet øker utryggheten blant ansatte. Da slutter man å stille krav til arbeidsmiljøet, og man slutter å stille krav til forbedringer i produksjonen. For at denne visjonen skal kunne leve videre og utvikles, kreves en balanse på arbeidsmarkedet. Mennesker som føler at arbeidet er truet, kommer ikke til å orke å være en motkraft til produksjonens krav. 

Det er antakelig det som er en del av forklaringen til den stigende ohälsan i Sverige på slutten av 90-tallet. Om det store problemet nå er at så mange er fraværende på grunn av sykdom, så var det store problemet på midten av 90-tallet at så mange var nærværende selv om man var syk; man våget ikke gå til legen for å bli sykemeldt i frykt for å miste jobben. 

Når et samfunn ikke formår å opprettholde høy sysselsetting, vil man heller ikke kunne forene kravene til effektivitet og trygghet på et overgripende plan i samfunnet, hevder arbetslivsminister Hans Karlsson.