– Omgivelsene gjør oss handicapet

Det er egentlig lite som kan stoppe den unge kvinnen. Hun er bare dårlig til beins og rullestolbruker. Gjennom hele livet har beskjeden vært at rehabilitering mot cerebral parese (CP) ikke finnes.

Det er hun ikke helt med på.

– Ok, men arbeidsplass måtte det da bli snart, etter 80 jobb-søknader. Men jeg kom bare til ett intervju som endte uventet. "Å ja, du sitter i rullestol" var arbeidsgivers kommentar. Intervjuet endte etter fem minutter, forteller en da overrasket, nå standhaftig Kristine og himler med øynene. Hun diskuterte så med sin personlige assistent.  Hvordan få jobb? Kristine ville delta i samfunnet.

– Vi skrev en status-oppdatering på Facebook som en jobbannonse. Vi brukte ordene "positiv, utadvendt og sitter i rullestol", Lik og del gjerne var grei beskjed, men resultatet var uventet også etter denne innsatsen, sier Kristine fortsatt litt forbauset.

Mega-respons

– Vi la ut annonsen på ettermiddagen. Etterpå luftet jeg hunden. Innen kvelden var omme så vi at mange venner delte annonsen. Et par dager gikk og søsteren min ga en utrolig beskjed. Over 8 000 hadde delt annonsen. Snart fikk jeg mange henvendelser. Folk ville gi meg jobb, sier hun med lystig blikk.

– Nå følte jeg meg velkommen hos flere, og særlig hos en som drev treningssenter. Jeg pyntet meg og tok med min CV og var super-seriøs.  Endelig skulle jeg på et normalt jobb-intervju, trodde jeg. Men daglig leder ville bare hilse på meg og snakke for å bli litt mer kjent. I samme stund var jeg ansatt og rett inn i jobben. Til da hadde jeg trent mye hjemme, ikke på treningsstudio.

Tilgjengelig

Kristine fikk jobb som resepsjonist. Hun skulle administrere medlemskap, være sosial motivator blant de som trente og sjekke at alle hadde hva de trengte.

– Jeg gjennomførte spørreundersøkelser blant medlemmer og oppdaterte sosiale medier for senteret. Jeg kunne ha treningsstudioet som arbeidsplass fordi jeg kom meg lett inn med rullestol. Heis og store saler for trening. Her kunne jeg fint bevege meg.

Kristine forteller om reelle arbeidsoppgaver. Hun følte seg betydelig de to årene på treningssenteret. Der kombinerte hun snart jobb og målrettet trening som kanskje blir noe mer.

– Tilbakemeldinger var "når du er her motiveres vi. Når du kan trene litt ekstra, så kan vi også." Sjefene likte at jeg var så synlig.  Kollegene var flinke til å finne oppgaver som passet. De opplevde at jeg er utadvent, blid og positiv.

Tilrettelegging inkluderer

26-årige Kristine forklarer ettertrykkelig at framkommelighet avgjør eller utelukker inkludering.

– Hvis verden var tilrettelagt hadde jeg ikke hatt et handicap. Som hvis det fantes ramper over alt og jeg kunne krabbe i gatene. På treningsstudioet hadde alle holdningen at "dette skal vi få til, dette blir bra." De la til rette for meg med gode holdninger, i tillegg til fysisk heis og annet i bygget.

Så ble treningssenteret med jobben hennes solgt til ny eier.

– Ny leder ville ha meg videre men ledelsen lengre opp i systemet ville ikke, sier hun uten å miste motet. For nå har Kristine større daglige oppgaver gående.

Andre land

Trenings-entusiasten sammenlikner framkommelighet i England, Skottland og Irland. Sverige og Danmark oppfatter hun som ganske likt med Norge.

– Men kanskje litt dårligere enn Tyskland. Der finnes ingen kanter.  Steinlegging og asfalt er fin over alt. Jeg liker å besøke gamle bygg.  Men den kongelige Stiftsgården i Trondheim har 10 trappetrinn før heisen kan entres. I Skottland var alt bedre med enkle trappeheiser over alt. Andre eksempel i Oslo er små vannrenner i gatene. De humper og kan være vanskelig å komme over. Trondheim er bedre enn Oslo, opplever Kristine og slår fast at lite skal til for bedringer.

Skal det "umulige"

– Nå trener jeg heftig for jeg skal prøve å lære å gå. Selv om ingen forskning jeg har hørt om viser at CP-rammede som sitter i rullestol kan lære seg å gå. Sånn sett er jeg forsøkskanin.

Kristine fremstår veldig målrettet. Hun har møtt en med CP på treningsstudioet som skal ha lært seg å gå.

– Legene tror ikke helt på ham. Men vi trener sammen og jeg har med legen min for å dokumentere fremgang. Jeg har blitt 14 centimeter lengre, fordi kroppen min har strukket seg ut med trening. Jeg er spent på hvor mange år det er til også jeg kan gå. Og hvor fort jeg får meg vanlig jobb.

– Stråler fortsatt

Unni Carlsen Trøen var den daglige lederen på senteret som hadde Kristine til intervju og jobbstart samme dag.

 –  Man må se bak handicapet og heller se på personen. Vi kalte Kristine for Solstråle. Vi blir glade av å se henne fortsatt. Det er klart at tilrettelegging har alt å si, erfarer også Trøen og sikter til både holdninger og fysisk bygning.

– Kristine hadde en vanlig hverdag her. Tilretteleggingen var bra og ansatte hadde et naturlig forhold til mennesker med handicap. De er som meg. Det er mye jeg også ikke får til. Alle har begrensninger, men integrering handler om å se mulighetene. 

Det kommer frem at Kristine fortsatt har en deltidsjobb hos Trøen. Kristine er helt integrert der. En salgsjobb, også den med gode kolleger. 

– Vi setter pris på å ha henne i jobb, på kurs og firmaturer. I fellesskapet vårt.