Ulikhetens smerteterskel er nådd

Inkludering er det nye moteordet. Ikke dumt så lenge det beholder et reelt innhold. Det må gjøres mer for alle grupper som har vanskeligheter med å få innpass på arbeidsmarkedet, hvis man skal lykkes med å bygge bro over ulikhetene, sier direktør Stefano Scarpetta som har ansvar for OECDs nye Jobs Strategy.

Flyktningene er en gruppe som får stor oppmerksomhet. Tidligere denne måneden arrangerte formannskapslandet Norge en nordisk konferanse om inkludering av flyktninger i arbeidslivet. Dette var også en av flere diskurser på OECD Forum 2017, uka før. OECDs Thomas Liebig var innleder i begge fora. Han berømmet nordiske land for å være i forkant på flere områder, men til tider litt rigide og lite fleksible i strukturen.

I særdeleshet Sverige, men også Norge og Danmark var i 2015 blant de landene i Europa som tok imot flest flyktninger i forhold til folketallet. Nå er det stor aktivitet og mye kunnskapsdeling på tvers i Norden for best mulig å legge til rette for at flyktningene skal inkluderes i arbeidslivet; det er flerårige introduksjonsprogrammer, hurtigspor og kartlegging av kompetanse. «Alle vil vite hvilken kompetanse flyktningene har.»

I tretti år har Sverige tatt imot flere flyktninger per capita enn noe annet vesteuropeisk land. Det er likevel ingen tegn som tyder på at det er en trussel for velferden eller arbeidsmarkedet gjennom senkete lønninger eller at de har kommet til fortrengsel for andre, sier nasjonaløkonom Joakim Ruist.  Risikoen er at de skal havne utenfor både arbeids- og samfunnsliv. 

Flyktningkrisen har ført til at det har skjedd en tilnærming i flyktningpolitikken i Norden. Man lærer av hverandre på tvers. Det går i retning av kongruens selv om systemene fortsatt er ulike.  Nordiske land er blitt mer samkjørte selv om retorikken kan være litt forskjellig, sier Grete Brockmann, professor ved Universitetet i Oslo. Hun var en av talerne på den nordiske konferansen om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Inkludering gjelder ikke bare flyktninger men også arbeidsinnvandrere. Spørsmålet er hvordan de har det, som ikke har de samme rettighetene som flyktningene. Det gjelder for eksempel polske arbeidsinnvandrere som i første rekke har kommet til Norge etter aktiv rekruttering fra bemanningsselskaper. De får hverken språkopplæring, delta i introduksjonsprogram eller lære om det norske samfunnet. De har problemer med å finne fotfeste på arbeidsmarkedet og få arbeidskontrakter for lengre tid enn seks måneder, viser en undersøkelse som nylig ble presentert.

Løslatte fanger er også en gruppe som kan ha problemer på arbeidsmarkedet. Det bildet er likevel ikke entydig viser en sammenlignende nordisk studie. Det er store forskjeller mellom landene. Studien viser at de finske fangene har vanskeligst for å finne jobb etter fengselsoppholdet, mens det norske bildet er annerledes.

Danske kommuner er godt i gang med å inkludere mennesker som av ulike årsaker står langt fra arbeidsmarkedet. Rapporten ”Rummelighed i praksis» forteller hvordan ledere og medarbeidere jobber helt konkret med å skape gode løp for inkludering på kommunale arbeidsplasser. Undersøkelsen viser at inkludering lykkes hvis det oppleves som meningsfylt ut fra den enkeltes behov, arbeidsplassens og kommunens, og gjør også kulturen på arbeidsplassen mer åpen.

Smerteterskelen er nådd, inkludering er et nødvendig gode hvis forskjeller skal jevnes ut. Kanskje skjer det samme når OECD endrer vekstfilosofien. Det kan gi mening å satse på en sterk, bærekraftig og inkluderende vekst.