Leder: Et felles nordisk arbeidsmarked, men ikke felles goder

Fagforeningenes oppgave er å være relevant for dagens arbeidsliv, sier TCO’s nye leder, Eva Nordmark i Portrett. Det er en god lakmustest, også på arbeidet som drives for å rydde grensehindringer av veien. Har grensehindringene relevans for dagens arbeidsliv?

Er det ikke nettopp i en tid med krise og akselererende globalisering, at behovet for å arbeide eller drive virksomhet på tvers av landegrenser blir viktigere for å dempe ubalanse i sysselsetting og næringsliv? Er det ikke en vinn-vinn situasjon, som omtales i artikkelen om ”Ungdomsledigheten i Norden…”, når svenske arbeidsmarkedsmyndigheter busser unge over grensene for at de skal finne arbeid i Norge?

Trøbbel nr. 1 på Arbeidsliv i Norden sin liste over de ti alvorligste grensehindringene viser at pensjonister kan bli overrasket over avkortet pensjon hvis de har arbeidet i flere land. Trøbbel blir det også hvis folk som jobber i nabolandet skulle ønske seg en ekstrajobb i hjemlandet. Eller om en ungdom i rullestol skulle ønske å flytte på seg.

Ole Norrback som har jobbet aktivt mot grensehindringer i minst et ti-år, påstår at politikerne er enøyde og sier det handler om politisk vilje. Eller er det kanskje sånn som Essi Rentola sier, lederen for arbeidsgruppen som på oppdrag fra arbeids- og sosialministrene skal komme med forslag til hvordan grensehindringer kan fjernes, at nær halvparten av endringene må skje på EU-nivå, fordi hindringene ikke bare berører Norden, men hele EU?

Det kan kreve hard jobbing, viser saken ”EU-dom ger rätt till tjänstepension från flera länder”.

Et felles nordisk arbeidsmarked er en del av grunnfjellet i det nordiske samarbeidet. Kanskje skal det mer enn et pennestrøk til for å virkeliggjøre friheten til å jobbe i flere land i løpet av et arbeidsliv, med pensjon og pendlerlyst i behold, innenfor et felles arbeidsmarked, med felles goder. Hvis det kun står på vilje, skulle nysatsingen tyde på at noe vil skje.