Island i krise

Det var en gang et bitte lite land – en øy – langt ut i havet, vestenfor Skandinavia og østenfor det store amerikanske kontinentet. Med et ruggete landskap der dampen står som hvite skyer opp fra jordens indre, der varmt vann spruter som geysir opp fra den nakne bakken, der Gullfoss skinner i alle regnbuens farger og der underjordiske skapninger er levende i overtroen. Så rikt på naturressurser, som fisken i havet og ren energi, som andre bare kan drømme om. Så eventyrlig tiltrekkende på turister at det snart er 100 000 flere tilreisende i året enn det er innbyggere i landet.

Her var det at mennesker ble lokket og lurt og lurt av seg selv til å gjøre ting de kanskje ikke skulle gjort. Men mange var lei, lei av å være små og ubetydelige, lei av å slite med to og tre jobber, og lei av å jobbe mens andre for lengst var blitt pensjonister. De ville heller vokse seg store, bli rike, tjene raske penger, bygge seg flotte hus, kjøpe fine fly og store biler og vise hele verden, ikke minst de større gutta at de var mye flinkere og kunne tjene mange flere penger enn dem. Alt uten at de behøvde å spare en krone for å få det til. De behøvde bare å låne - låne seg rike av noen enda rikere menn som eide banker og lånte ut penger og utstedte aksjer til alle som ville ha, sånn at de kunne låne enda mer penger som andre kunne låne og kjøpe for – alt det gods og gull de bare kunne ønske seg. Til og med den fineste giftering til damen sin – på leasing da.

...men snipp snapp snute, så var eventyret ute. Det endte som kjent med en kjempesmell, og verdier forduftet som dugg for solen. I september og oktober 2008 kollapset aksjemarkedet samt 90 prosent av bankvesenet i Island. Nå er hele det islandske samfunn forgjeldet, og alle må være med å betale: lønnstakere, arbeidsløse selv de som ikke lot seg lokke av eventyret må trå til nå. Kronekursen er halvert, lønningene er redusert, styringsrenten fra nasjonalbanken er på 13 prosent, inflasjonen er fortsatt høy, men som et lite lyspunkt er den på vei ned.

Boligprisene har duppet, det står flere tusen uferdige leiligheter i Reykjavik og omegn fordi byggearbeidene har stoppet opp, det finnes ikke kjøpere til de store bilene og forhandlerne har ikke mulighet til å ta inn nye. Da er det godt å bare være turist - men veldig tungt for dem som er arbeidsløse og dem som har lån i utenlandsk valuta, for ikke å snakke om dem som både er arbeidsløse og har valutalån.  Faktisk er det nå så tøft for mange at regjeringen har opprettet et eget utvalg som skal passe på at ikke barn og voksne blir syke av nød og fattigdom, og at unge og gamle ikke skal bli arbeidsufør for resten av livet.

Det lureste ”noen” kan gjøre nå, er å plassere den sorte jaguaren i garasjen.

Hvorfor gikk det så galt?

Glitnir kollapset 29. september 2008. Den umiddelbare årsaken var mangel på likviditet. Banken hadde lån som måtte betales, og vanligvis når bankene har lån som må betales tar de opp nye lån, men nå var det slutt på kreditten. Og fordi banken var blitt så stor i forhold til den islandske økonomien, kunne ikke Sentralbanken hjelpe – de hadde ikke penger nok.  Så gikk det slag i slag til nesten hele bank og finansvesenet var ute av dansen.

Gunnar T. Andersen er nyoppnevnt direktør for det islandske Kredittilsynet/Finanstilsynet/ ”Fjármálaeftirlitið”, eller ”FME”.

- Mye skam må deles av mange, sier han og ramser opp: banksjefene, FME, sentralbanken, folk i regjeringskontorene og folk flest.

- Men det er vanskelig å kontrollere en bank som vokser til det dobbelte hvert år. Før man er ferdig med en undersøkelsesrapport, er det blitt en annen bank. 

Bankene ble rett og slett for store for et lite land som Island. Kontrollen ble for svak og lovverket for dårlig.
Gunnar T. Andersen viser tallene som forteller om en årlig vekst i bruttonasjonalprodukt i perioden 2000 til 2008 på over 10 prosent og en inntektsvekst på 73 prosent fra 2000 til 2007. En vekst i aksjemarkedet på 174 prosent i perioden 2004 til 2008. En vekst i boligprisene i samme periode på vel 74 prosent, og mens banker og finansinstitusjoner samtidig vokste med 554 prosent var veksten i industrien moderat.

- Det dreier seg blant annet om utbyggingen av det mye omtalte damanlegget, kraftverket og aluminiumsverket i Øst-Island, sier Gunnar T. Andersen.

- Den reelle veksten i andre sektorer i økonomien var mer beskjeden. I perioden 2004 – 2008 var veksten i den islandske økonomien hovedsaklig drevet av lånetilbud fra banker og sparebanker. Billig kapital var lett tilgjengelig i utlandet og det benyttet også islandske banker seg av.

Mange spilte med

- Når folk med lønn i islandske kroner låner penger i utenlandsk valuta er det å ta en høy risiko, for vi vet jo at valutakursen kan svinge brått og sterkt. Mange kjøpte seg bil og bolig med lån i fremmed valuta. Det betyr at når islandske kroner faller til det halve, dobler gjelden seg. Og alle fikk låne på den tiden. Skulle nesten tro folk trodde det fantes en maskin som kunne spinne gull. Jeg har til og med hørt historien om en katt som fikk kredittkort.

Ikke bare privatpersoner, det var mange virksomheter som brukte mye penger på å kjøpe selskaper i utlandet, finansiert med lån – ofte valutalån, og som nå er konkurs eller overtatt av staten som bankeier.

Kjeltringstreker?

Var det en gjeng kjeltringer som lurte islendingene – og hvor er det blitt av pengene?

Kredittilsynet undersøker nå hva som har skjedd. Det er også oppnevnt en egen myndighet, et særskilt aktorat, som skal ta seg av disse sakene.

- Kredittilsynet har så langt sendt over 21 saker til aktoratet som vi mener er kriminelle saker. Det dreier seg om det vi mener er innsidehandel, manipulering av aksjekurser og veldig dårlig forretningsskikk. Vi kommer til å holde på med å undersøke saker som dette resten av året og sikkert hele neste år også.

Men pengene – eller verdiene. Er alt blitt til luft?

- Mange tror at pengene er syltet ned i et skatteparadis. Men det meste av veksten var drevet av lån. Aksjer er gått tapt, lånene er råtne og mye av verdiene er borte, sier Gunnar T. Andersen.