Mødre og fedre møter karrierelogikkens spilleregler

Min avhandling ”Mødre og fedre i møte med karrierelogikkens spilleregler” synliggjør imidlertid at disse samfunnsendringene ikke har vist seg å være tilstrekkelige i forhold til å realisere likestilling verken i arbeidsliv eller i familieliv.

Avhandlingen er basert på en spørreskjemastudie med svar fra 3924 kvinner og menn i tre norske eliteprofesjoner, intervjuer med 42 eliteutdannede kvinner og menn, en casestudie fra et stort norsk konsern – og en EU-studie der 102 menn er intervjuet om sin tilpasning til arbeid og familie. Analysene viser at selv om høyt utdannede kvinner både jobber mer og deler familiearbeidet mer likt med partneren sin enn andre kvinner, er det likevel langt igjen til likestilling både når det gjelder realisering av karriere og likedeling av hjem- og omsorgsansvar – også i denne gruppen.

Jeg finner ingen forskjeller i karriererealisering blant kvinner og menn som ikke har barn, men derimot blant fedre og mødre. Fedre dominerer på toppledernivå, mødre dominerer på laveste stillingsnivå. Dette handler ikke om forskjell i preferanser: Eliteutdannede kvinner og menn - både med og uten barn - har like sterke preferanser for karriere, lønn og avansement. Og nesten ni av ti eliteutdannede kvinner sier at det beste for en familie med barn under skolealder er at mor og far jobber like mye og deler likt på ansvaret hjemme. Likevel fordeles omsorgsansvaret kjønnstradisjonelt – og skjev fordeling av omsorgsansvar fører til skjev fordeling av karriere. Høyt utdannede fedre kan velge mellom å dele likt på hjemmebane, eller å overlate hovedansvaret til partneren sin. Høyt utdannede mødre derimot, kan velge mellom å dele likt eller å ta hovedansvaret selv. Å ha en partner som tar hovedansvaret på hjemmefronten er fremdeles svært, svært uvanlig – for en kvinne. Dermed har også mødre og fedre ulike betingelser for å lykkes innenfor karrierelogikkens spilleregler.

Familievennlige ordninger er innført for å gjøre det lettere å kombinere arbeid og familieliv. Avhandlingen synliggjør mangelen på samsvar mellom de formelle spillereglene som gjerne fokuserer på å være inkluderende og arbeid-familievennlige og de reelle spillereglenes krav til å fremstå som dedikert og uerstattelig på jobb – og som dermed premieres med karriere- og utviklingsmuligheter.

Det kan være svært krevende å være uerstattelig både hjemme og på jobb. Når opplevelsen av utilstrekkelighet blir for sterk, er den typiske løsningen at mor finne seg en familievennlig jobb der kravene er lavere og meningsinnholdet i større grad realiseres i fritiden. Et slikt skifte innebærer at arbeid-familietilpasningen kan følge andre og mer håndterbare spilleregler der bruk av familievennlige ordninger ikke ”straffes”. Men dette skiftet innebærer også å gi avkall på karriere- og selvrealiseringsmuligheter som typisk kobles sammen med eliteutdanningsjobber. Familievennlige tiltak kan være viktige bidrag for å gjøre det mulig for medarbeidere å få arbeidsliv og familieliv til å henge sammen. Men dersom de systematisk benyttes i større grad av kvinner enn av menn, bidrar de også til å opprettholde kjønnstradisjonelle arbeid-familiemønstre.

 Dermed blir resultatet at kvinner og menn, på tross av samme utgangspunkt, ender med systematisk forskjellige arbeid-familietilpasninger: fedre følger i større grad karrierelogikkens forventninger om kontinuerlig investering og belønnes med utviklings- og karrieremuligheter, mens mødre i større grad tar hovedansvaret hjemme og satser på at karrieresatsingen kan settes ”på vent”. Fedres karriere får i større grad forkjørsrett, mens mødres karriere i større grad ser ut til å ha vikeplikt.

I møte med den individuelle konkurransen om arbeidslivsprivilegier – som ikke bare handler om jobb- og inntektstrygghet, men også om muligheter til å få spennende og utviklende arbeidsoppgaver, avansemuligheter og lønnsutvikling – kan en innebygd premiering av ubelemrede arbeidstakere skape et kjønnet paradoks, der familievennlige tiltak ender opp som likestillings- eller omsorgsgiveruvennlige.

Avhandlingen utfordrer dermed den tradisjonelle tilretteleggingslogikken og viser hvordan karrierelogikkens spilleregler basert på å kunne gjøre seg uerstattelig, per definisjon premierer ubelemrethet fra omsorgsansvar. Det har vært argumentert for at nedslagsfeltet for hva som oppfattes som relevant familiepolitikk må utvides til å omfatte arbeidslivets vilkår. Den store utfordringen er imidlertid i hvilken grad – og eventuelt på hvilke måter – det er mulig å regulere arbeidslivets vilkår i de deler av arbeidslivet der karrierelogikkens spilleregler er virksomme.

Permisjon med lønn og kompensert reduksjon i arbeidstid blir vanligvis sett på som et ubetinget gode som arbeidstakere kan stå sammen om å fremforhandle overfor arbeidsgiver. Innenfor en karrierelogikk derimot, er tid til jobb like mye en investeringskostnad og konkurransefortrinn som muliggjør kontinuerlige prestasjoner og dermed øker sjansene i konkurransen om de spennende mulighetene. Selv lønnskompensert permisjon og lovfestede rettigheter kan dermed bli et problem. For videre forskning blir det dermed interessant å studere muligheter og begrensninger for regulering av karrierelogikkens spilleregler. Vi trenger å vite mer om hvordan utviklingen av et stadig mer evaluerings- og prestasjonsmålorientert arbeidsliv påvirker utformingen av, og uttrykket til karrierelogikkens spilleregler, i ulike bransjer og arbeidsorganisasjoner.

Prinsipielt er det mulig å tenke seg en situasjon der alle arbeidstakere som faktisk har omsorgsansvar for barn også tar sin del av omsorgsansvaret. I en slik situasjon ville karriereulempen ved å være ”belemret” med omsorgsansvar reduseres kraftig. Dersom likestilling i arbeidsliv og hjemmeliv er målet, noe både kvinner og menn i høytutdanningsgrupper gir stor tilslutning til, må utforming og bruk av arbeid-familievennlige tiltak ikke bare vurderes ut fra potensialet for å redusere opplevd stress og press på kort sikt, men også i lys av omsorgsansvarets (kjønnede) betingelser, knyttet til hvem som har og hvem som er en partner som tar hovedansvaret hjemme, og karrierelogikkens spilleregler – der trumfkortet nettopp er å konstruere seg selv som ”uerstattelig”.

Les mer om Sigtonas Halrynjos forskning og publikasjoner her